Hun vil løfte støvsugerslangen og slå ham sakte ihjel, hun vil slå inn skallen hans med hammeren, hun vil strupe ham med skolissene hans, hun vil stikke en stiletthæl inn gjennom øyeeplet hans, hun vil kvele ham med en Rimi-pose, eller med en dunpute, eller med bare nevene.
Hun vil trykke kroppen sin inntil hans og bøye hodet sitt og legge leppene mykt mot halsen, så vil hun rive strupen hans over med tennene.
Hun vil sette den største sabatier-kniven inn mellom hjernehalvdelene hans. Lobotomi! Stikke noe spisst inn i hjernen.
Han ville neppe bli mer aktiv, men kanskje ville ham slutte å klage?

---------------------------------------------------

Hun håper hver gang han stiller spørsmål hun tror han må svare noe positivt på, men som får spyttperlene til å sprute ut i rommet når han freser enda en setning om hvor forferdelig livet hans er. Men stadig oftere mister hun håpet, stadig oftere tenker hun på elektrosjokk eller mord eller lykkepiller eller Lobotomi.

- Guro Sibeko - jeg kan oppløse mørkret.